Lykkelige slutter

Jeg så i øyet forleden en tekst som noen skrev på lenket inn. Jeg kan ikke si at jeg leste spesielt nøye, jeg var opptatt med å skynde meg fast et sted som vanlig. Men ideen ble sittende fast i denne noens innlegg. Hun eller han, skrev at vi må lære at det ikke alltid er glad for å avslutte alt. Det er mange mangler, tristhet, sorger og sorger som vi må akseptere og lære å leve med.

Jeg husker at jeg raskt avviste etter en "lykkelig slutt" med den triste svarte teksten, men fant ingen. Det var absolutt hele poenget.

Så hastet jeg videre mot en av dagens en million must. Men innlegget forlot ikke tankene mine. Hjernen min dukket opp spørsmål hele dagen. Må vi virkelig akseptere at alt er svart? Og hvis vi gjør det, hvordan kommer vi ut av kjelleren igjen? Og da vi kom ut av kjelleren, hvordan skal vi kunne fortsette over bakken med en svart visjon som ville være dommedagen og løyt og faen og tanten hans som skimtet der i den klissete tåken av sorg og sorger.

For tretti år siden lærte jeg magien i å trene hjernen; mental trening. Å lære at man kan kontrollere ens følelser, ens tanker, ens suksess og din motgang ved hjelp av hjernens kraft. 

Vi har alle våre mørke rom fylt med følelsesmessig rusk. Det kan være en marerittmesse som snubler, venner som mislykkes, kroppen sliter, en syk hund, en som jobbsjef eller bare sår som aldri vil helbrede. 

Jeg kan ikke la være å tenke på hvordan livene våre ville se ut hvis vi ikke hadde noen korte, øyeblikkelige lykkelige avslutninger i hver liten del av livene våre? Hvis vi alltid må administrere og akseptere og leve i det svarte, det kjedelige, det uoppnåelige og ikke lov til å slippe inn en lysstrek, men her vil vi virkelig vandre rundt i leiren av misforståelse, sinne og syndiking - overlever vi virkelig den? Hva skal det være bra for? Å holde seg i det svarte i stedet for å strebe etter å dra oss opp i kjellertrappa mot lysstripen i den semi -åpne døren der oppe?

Jeg tror verden er konstant. Krig og fred. Kjærlighet og hat. Konflikter og forsoninger. Dine egne kriger og andre. Dine egne kjærlighetshistorier og andre. Du er ansvarlig for din egen lykke. Uansett hvor tungt liv er, er det du som må ta deg i kragen og gå videre. På den lange svingete veien kalt livet, skjer det ting som gjør at du noen ganger tørre tårer, et smil sprenger opp og du kan til og med le. Korte lykkelige avslutninger i din ellers så tunge eksistens. Livet letter og du ser lyset. 

Jeg samler inn de små hendelsene som eksisterer. Hver kveld før jeg sovner, tenker jeg på hva som gjorde meg glad. I dag har vi for eksempel hatt en enestående morsom dag med mange kunder, gjester og bestillinger. På lageret har vi pakket syke mengder nettbestillinger. Hundene mine og jeg tok en hovedhvile i sandhammarskogen i stedet for å spise lunsj. Solen brast opp mellom trærne. Jeg fikk en overraskende samtale fra en gammel kjærlighet. Jeg har bakt, skrevet, jublet med hundene mine og betalt regninger. Elektrisitetsregningene som dukket opp i posten for mine forskjellige virksomheter, ble justert lavt, og jeg kokte restene av gårsdagens thailandske middag uten å måtte ut i regnet. 

Hvordan kan alt være så rose rødt? Tro meg, det er det ikke. Jeg har mange bekymringer og sorger. Det har alle mennesker - det får oss ut av sengen om morgenen slik at vi kan løse problemene en etter en. Det jeg mener er bare at hvis vi setter inn en "lykkelig slutt" etter hvert underproblem, vil livet være litt lettere en stund mens vi triller fremover i rotet etter evig lykke.

Elsker m.