En fortsatt runde i hagen

En James synger for meg i kveld. "Aaaaat laaaaast min kjærlighet har kommet med, mine ensomme daaaays er over og livet er liiiike en sang" ... 

Jeg tok bare en rolig runde i hagen. Det er fremdeles lyst selv om kvelden er sent. Rosene har vært syke fra stormene. Men selv om vindene har vært vanskelig å lukte de nydelige og deler hemmelighetene sine. Så sjenerøs. Det er sannsynligvis det samme med oss ​​mennesker, tror jeg. Selv om vi blir overvåket, manipulert, dårlig behandlet, har vi fortsatt vår sjel som ingen kan ta fra oss.

Astrid og Sven spiller også ville spill, noen ganger sovner midt i spillet. Mine elskede kattunger som du kalte meg. Livet uten hundene mine annenhver uke er - tomt. Astrid og Sven lyser opp og får meg til å le høyt.

En tidlig fredag ​​morgen for to uker siden så jeg drømmende mot torget fra rommet i gamlebyen i Firenze. Det var på tide å fly tilbake til Sverige. Det var midtsommerkveld. Der nede på torget gikk to nonner side om side. Hvit -omdekket med håndvesker i fast grep i hånden. De gikk over piazzaen i den allerede varme morgenen. Jeg kunne se hvordan de likte det på turen mot et spesifikt mål. Gjerne den samme turen hver dag. Rolig småprat med hverandre. Etter en stund kom to. Side ved side. Og så to til. Du lærer å leve i den varmen. Du er oppe tidlig. Kvelden før var det 37 grader klokka ni på kvelden. Gater, husfasader, møbler, utstrålte varme som om du går rundt i en varm luftovn. Mitt dårlige overgangsaldersystem slo tilbake. Jeg sov knapt den kvelden. Feberangrepene erstattet hverandre. Alt pustet feber. Madrassen, putene, arkene. Du vet at det ikke er sykdom, bare kroppens dramatiske demontering. Med sårede ribbeina var det også vanskelig å flytte dit i sengen. Jeg skjønte den kvelden at jeg skulle lære av italienerne. De er ikke ute og stryker langs fasadene i varmen. De hviler midt på dagen. De sitter i luftkondisjonerte spiserom eller i sine kule hus med små vinduer. Bare vi sultet skandinaver vil være ute døgnet rundt om sommeren, samt å lagre varmen til vinteren. Men jeg må tenke på nå når jeg bor mer i Italia.

 

Vaskemaskinens sentrifuger. Snart blir alle ark og håndklær vasket til neste familie som leier den hvite villaen på Reuniongården. Det hvite hus som var mitt hjem er fullbooket i sommer. Alle elsker å bo der. Huset med den fantastiske terrassen med Million Dollar View. Snart flytter jeg tilbake. Jeg lengter etter gjenforeningsgården min. Nå som Abbe og Lisa også bor på gården mesteparten av uken, er familien samlet og jeg kan føle meg rolig der. Snart snart. Noen hindringer igjen. Men som en venn fortalte meg; Alt vil bli bra. Gi hele tiden. Gi sorg tid. Gi gledetid. Gi deg selv tid.

Denne vakre kvelden er en typisk kveld i en gründers liv i høysesongen. Jeg startet dagen tidlig med å hjelpe webteamet med å pakke stall keramikk på lageret vårt i Borby. Så fylte jeg mange bokser med nyheter og sendt til nettlaget. Og så var det på tide å dra til gården og fortsette dagen. I disken, for å lage smørbrød, pakke ut nyheter, vanne blomstene, overvåke rengjøringen i den hvite villaen, svare på tusen post, legge inn bestillinger til Italia, godkjenne fargeprøver, skrive ut regninger, planlegge for neste tur og vaske igjen når Kaféen for tiende gang ble i dag overfylt. 

Dette er når du må ta med til kveldene for å fortsette med alt du ikke fikk på dagen. Vask, bake kjeks (det ble rabarbra, kardemomme) og samle generelt slik at du ikke glemmer noe. Nå er det nesten halvparten av tolv og midnatt nærmer seg. Kattungene har for lengst lei av å trekke alt ned på gulvet og skrelle meg. De må stoppes og kysset god natt. Tøyet henger på tørketrommelen fra taket, og jeg gikk bare ut igjen og sto på trappene. Himmelen var oransje og lyseblå med toner av evighet. Der, mot evigheten står en fin seng som venter på meg. 

Elsker m.